2021-08-30

Alle i fiskerinæringen er tjent med livskraftige kystsamfunn med helårlig sysselsetting og lokal arbeidskraft

I forrige uke la fiskeriministeren frem regjeringens havbruksstrategi “Et hav av muligheter” på en båttur fra Tromsø til Skjervøy, sentrum i Nord-Troms. Valg av tid og sted var neppe tilfeldig. På denne strekningen vil selv den mest blaserte la seg imponere over hva oppdrettsnæringa har skapt, og skaper hver eneste dag, og hvordan den løfter opp og frem hele samfunnet i nord.  

Om vi går 20 år tilbake, til årtusenskiftet, var det krevende tider i Nord-Troms. Oppdrettsnæringa var i knestående. Flere lokaleide selskaper ble strukturert inn i de store nasjonale oppdrettsselskapene, som Mowi og Lerøy. Noen få selskaper, som Arnøylaks, evnet å forbli på lokale hender. Felles for disse selskapene er at de har satset i regionen. Det har både de og regionen tjent mye på. Overskudd er pløyd tilbake i form av mange tunge og synlige investeringer både på sjø og land. Mange hundre nye attraktive arbeidsplasser har trukket høyt utdannede arbeidssøkere til regionen. Og uten ei lønnsom oppdrettsnæring ville eksistensgrunnlag for en rekke leverandørbedrifter i regionen vært borte.  

Historien om Nord-Troms finner mange paralleller langs hele kysten. Oppdrettsnæringa bygger sterke og stolte kystsamfunn. Stolte fordi de vet at de gjør en forskjell. At de gjør lokalsamfunnene sterkere og mer attraktive. Og fordi de bidrar med en betydelig skatteinngang til storsamfunnet. 

Den tradisjonelle fiskerinæringa har også vært gjennom ei fantastisk utvikling i samme periode. Inntjeningen har økt, og med det har attraktiviteten målt etter søknad til marin utdanning og arbeid økt sterkt.  Men forskjellen mellom sjø og land er stor, der fisket er den store vinneren. Inntektstaperen er industrien; pilaren i mange kystsamfunn.  

Mens oppdrettsnæringa er helintegrert, er fiskerinæringa delt i to. Over 60% av all fisken vår sendes ubearbeidet ut av landet. Samtidig sliter industrien med ujevn og til dels ingen tilgang på råstoff i store deler av året, og kan dermed ikke tilby forutsigbare og helårlige arbeidsplasser til sine medarbeidere. Det er også grunnen til at deler av industrien er helt avhengige av å importere sesongarbeidere.  

Nylig satte Fiskeri- og sjømatministeren ned et utvalg som skal se på hvordan vi skal få til mer bearbeiding av fisk i Norge.  

Kort tid etter kom fire stortingspolitikere med innspill til dette utvalget. Ett av forslagene var å utrede en moderat ferskfiskordning for havgående flåte for å sikre mer ferskt råstoff til landindustrien.  

Fiskebåts Audun Meråk kom umiddelbart med det jeg tenker må ha vært en ren ryggmargsrefleks-uttalelse i Fiskeribladet om at mer bearbeiding ikke ville gi mer verdiskaping i Norge. Jeg må innrømme at jeg skvatt til da jeg leste artikkelen.  

Det finnes få incentivordninger for å utvikle hvitfisknæringen og for å få mer bearbeiding i Norge. De få som finnes har vist at de fungerer godt. Det viser både gjennomføringen og flere analyser bl.a. fra Nofima og BDO. Men det gjenstår mye arbeid før vi kan si at næringen er der den bør være, både med tanke på teknologisk utvikling og tilgjengelig volum for bearbeiding.  

Én av disse ordningene er kvotebonus for levendefangst. Fra 2014 ble det god fart i ordningen da det ble satt av 4000 tonn og en bonus på 50%. Hensikten med levendebonusen er at landindustrien skal få utvidet sin sesong og dermed sikre arbeid for sine medarbeidere i en større del av året enn det som er mulig langs deler av kysten. Flåteleddet har investert i utstyr for å fangste og frakte fisken, flåten og industrien har sammen investert i utstyr for lagring i merd, leverandørindustrien har jobbet med forbedringer av utstyr, og fôrindustrien har utviklet gunstig fôr. Og ikke minst har det vært forsket på ordningen. At levendebonus har hjulpet industrien med å utvide sesongen, er det ikke tvil om. Den har også bidratt til at det i dag leveres kvalitetshyse på finnmarkskysten. Men, som forskningen også påpeker, er teknologien og marked enda ikke tilstrekkelig utviklet til at denne nye driftsformen kan være økonomisk bærekraftig uten incentiver. Det gjenstår fortsatt mye forskning og utvikling innen utstyr på båt, merd og på land. Det er et stykke igjen før alle fiskehelseaspektene i merdene er løst, og næringen har heller ikke fått testet ut andre fangstredskaper. For å få løst dette, trenger næringen arbeidsro.  

Et annet incentiv for å utvikle hvitfisknæringen er ferskfiskordningen for kystflåten. Ordningen en forutsetning for at landindustrien i Finnmark kan tilby jobb til sine medarbeidere hver dag, hele året. Det er en del motstand mot ordningen, og mye av argumentasjonen er, utrolig nok, at det er en urettferdig ordning siden Finnmark blir tilgodesett. Men fisk landet i Finnmark er årsaken til at det kan tilbys helårlige arbeidsplasser ved blant annet Lofotprodukt på Leknes.  

Så hvorfor skulle ikke en ferskfiskordning også for den havgående flåten bidra positivt til denne utviklingen? For nei, Audun Meråk, ordningen skal ikke stimulere til at det kommer mer fersk fisk på land i vintersesongen, men tvert imot bidra til at det blir landet fersk fisk utenom toppene. 

Det oppdrettsnæringa har klart å få til gjennom FoU, deling av kunnskap og kompetanse på tvers, og med god hjelp av staten gjennom blant annet utviklingstillatelser, er noe fiskerinæringa kan lære av. Da kan ikke deler av næringa drive med suboptimalisering, og bare avfeie løsningsforslag uten faglig forankring.  

Landindustrien er ikke ute etter å ta den havgående flåten, men derimot ute etter å skape merverdier for hele verdikjeden.  Alle i næringen, også Fiskebåt er tjent med livskraftige kystsamfunn med helårig sysselsetting og lokal arbeidskraft. Arbeider vi sammen kan vi oppnå mye mer enn hver for oss. 

NYHETSARKIV

Nyhetsbrev

Vi håper mange av dere vil gi oss spennende innspill, slik at vi kan nå våre høye felles ambisjoner om å videreformidle de mange gode historiene fra vår fantastiske næring!