2021-09-27

Norsk torskenæring, pandemi, eksport og fremtidsutsikter

Skrevet av professor Frode Nilssen og stipendiat Valeria Nyu

Covid-epidemien er på tilbaketog. Ja, det er fortsatt problemer, men den er på tilbaketog og mye går mot en normalisering i store deler av verden. I løpet av tiden fra mars 2020 og frem til i dag har det skjedd mye som en følge av virus-epidemien. Det meste kunne vi vært foruten. Alle fikk på ulike vis merke effekten av nødvendige tilpasninger til det voldsomt smittefarlige viruset. For norsk fiskerinæring, en av Norges viktige og fremtidsrettede næringer, har situasjonen selvsagt også hatt sin virkning. Men hvordan har det gått, og ikke minst, hvordan ser fremtiden ut? 

Inntrykket av fiskerinæringen som har kommet frem i media er i hovedsak at fiskerinæringen har slitt både med markedsutfordringer og tilgang til arbeidskraft i foredlingsindustrien under pandemien. I dag kan man se tilbake og oppleve at næringen likevel ser ut til å ha klart seg og kanskje til og med klart seg ganske godt nesten uten statlig hjelp. Det er derfor interessant å se litt på hvordan torskenæringen tilpasset seg for å handtere den ekstraordinære situasjonen.  Og, er det slik at pandemien og tilpasningen også har endret fremtidsbildet for torskenæringen? 

På vegne av torskenettverket Cod Cluster har Handelshøgskolen Nord Universitet gjennomført en undersøkelse av effekten som pandemien har hatt på torskeeksportørene. I rene tall viser dette at 56% av eksportørene opplevde store problemer med produksjonskapasiteten på grunn av vansker med å få ansatt produksjonsarbeidere. 38% opplevde betydelige problemer med å kunne levere fisk til markedet – på grunn av kapasitetsproblemene som bemanningene medførte. En del (13%) opplevde logistikkproblemer – det å få fraktet fisken til markedet - som en betydelig utfordring.  

Den umiddelbare utfordringen som traff torskenæringen i mars 2020, var markedssvikten. I Europa ble det aller meste av offentlig tilgjengelige spisesteder stengt med en gang. Restauranter, hoteller og kafeer, kalt HoReCa på «stammespråket», som tradisjonelt har stått for en veldig stor del av forbruket av ferskfisk i Europa forsvant så og si over natten. Andre, store og viktige markeder i land som kjøper foredlet torskefisk som klipp- og tørrfisk forsvant også. Litt mindre momentant, men temmelig raskt. Hovedgrunnen til det er svikt i forbrukernes kjøpekraft og at importørene fikk likviditetsproblemer.  

Markedssvikt og betalingsproblemer blant tradisjonelle kunder ble altså en stor utfordring allerede tidlig under pandemien. Som om ikke dette var nok oppsto det også en dramatisk svikt i tilgangen til produksjonsarbeidere i den norske fiskerinæringen. Torskenæringen er avhengig av sesongarbeidere om vinteren, på samme måte som landbruket er om sommeren. Det er en stor utfordring for torskenæringen at de i løpet av januar til april skal ta imot og handtere mer enn 200 millioner kilo eller nesten halvparten (40 – 45%) av de totale årlige landingene av torsk. Det krever stor manuell arbeidsinnsats. Leveranser av fersk torsk pakkes og sendes ut som fersk kjølt vare til hotell og restaurantmarkedet i Europa eller produseres til tørr – og klippfisk.  

Med nedstengningen av de klassiske HoReCa-markedene flyttet forbrukernes etterspørsel etter sjømat fra HoReCA til supermarkedene, litt forenklet sagt. I Europa har dette bildet avtegnet seg tydelig. Poenget er at norske fiskeeksportører har tilpasset seg markedsendringene på en god og effektiv måte.  

Så kan man selvsagt spørre seg; Hvordan kan det ha seg at når det viktigste markedet forsvant og bedriftene samtidig fikk store produksjonsmessige utfordringer, overlevde til tross for dette? Veldig forenklet handler dette rett og slett om at produsenter og eksportører er i stand til å møte en ny etterspørsel i markedet i et helt annet segment og samtidig tilpasse produksjonen til mulighetene og begrensningene. I stammespråket/faget kalles det strategisk tilpasning (strategic fit). Det handler om hvordan bedrifter på best mulig måte kan tilpasse sine sterke sider til eksisterende og nye muligheter.  

Endringen for å betjene nye markeder, segmenter og kundekrav fordret en annen type produkt og foredlingsgrad. I undersøkelsen blant eksportørene viser det seg at nær 2/3-deler av dem hadde endret fokus mot nye markeder – fortrinnsvis med salg til detaljstsektoren. Men i stedet for å binde kapital og foreta store investeringer i utstyr ble valget for de fleste å gå via større foredlingsanlegg i EU og andre aktuelle regioner. Noen rettet innsatsen direkte mot supermarkedskjeder og andre store aktører. Mange hadde også rettet seg inn mot helt nye markeder og markedssegmenter og foretatt betydelig utviklingsarbeid.  

Det er mye som tyder på at markedene vil normalisere seg i etterkant av pandemien. Men samtidig kan det være grunn til å tro at den nye hverdagen det siste året kan ha lagt grunnlaget for endring i forbrukernes handle-mønster. Hvor kjøper de varene sine og i hvilken form. I mange av de store markedslandene for hvitfisk vil kanskje forbrukernes etterspørsel etter pakkede - både ferske og fryste produkter, for tilberedning hjemme kunne komme til å vedvare og kanskje forsterke seg.  

Norsk fiskerinæring var blant de som ikke fikk mye økonomisk støtte under pandemien. Det industrien hadde stort behov for, men som aldri kom på plass var risikoavlastning i form av eksportsikring- og kredittordninger. Dette kan kanskje være noe for myndighetene å ha med seg videre også når de diskuterer tilrettelegging for eksport og markedsadgang. 

NYHETSARKIV

Nyhetsbrev

Vi håper mange av dere vil gi oss spennende innspill, slik at vi kan nå våre høye felles ambisjoner om å videreformidle de mange gode historiene fra vår fantastiske næring!